Året 2023 var innholdsrikt, spennende og fint, men også beintøft.

Å ta beslutningen om å søke på ekstrajobb etter å ha hatt veiledning med en fin saksbehandler på NAV, hvor vi sammen fant ut at det ikke var noe annet å gjøre med min økonomiske situasjon, føltes helt absurd. Jeg elsker jobben min, er god i jobben min, og den er mer enn nok for meg. Å være tilstede for to døtre med ulike utfordringer og en skjønn vofs, samt å prøve å ha litt meg-tid ved siden av, er mer enn nok ved siden av jobben.
Heldigvis er jeg velsignet med en positiv innstilling, pågangsmot og kommer raskt til konklusjonen «det ordner seg».
Jeg startet på Specsavers i 30% stilling i mars og kjente at selv om det var tungt å skulle lære seg så mye nytt i min alder kunne jeg trives der, og arbeidstiden var overkommelig. Jeg ble raskt flinkere, og kjente på mestring. Og så mistet jeg den jobben i juli. Det var heldigvis ikke min innsats som var grunnen, men en bemanningstabbe, men det ble nok et innhogg i kapasitet og positivitet, enda en ny omstilling rett og slett.
Heldigvis var jeg så heldig at jeg fikk jobb på Synsam på samme kjøpesenter, og startet der allerede i slutten av august.
Oppstart på Synsam rett før skolestart på Kristiania gikk fint. Jeg hadde hatt en god sommer med vektnedgang, masse trening og fine opplevelser. Og det varte en stund.

Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på velkjente signaler i hode og kropp. Jeg begynte å glemme ting, sov dårlig, hadde kortere lunte, trengte mye hvile, og fikk vondt i muskulaturen, og da spesielt hodet, hvor en helt ny hodepine hadde holdt på en stund. Det viste seg også at jeg hadde høyt undertrykk på blodtrykket, og jeg ble satt på blodtrykksmedisiner. Den ene forkjølelsen avløste den andre og hadde ikke mye igjen å gå på.
Hva skulle jeg gjøre?
Jeg hadde ny jobb hvor jeg fortsatt hadde masse å lære og hvor de trengte meg, jeg visste at hvis jeg ble sykemeldt en periode fra hovedjobben ville det bli mer på kollegaene mine. Var det moralsk riktig å evt. ikke være sykemeldt fra deltidsjobben? Ville jeg kunne leve med at kollegaene mine måtte «passe på» studentene mine? Det var mye tid og en god samtale med en erfaren kollega som skulle til for å klare å ta avgjørelsen.
For å kunne være god nok mamma og støtte for døtrene mine i denne tøffe tiden for dem måtte jeg være 100% og ta vare på meg selv. Jentene mine og jeg er viktigst, jobben kommer på 2. plass.
Resultatet ble 100% sykemelding fra Kristiania fra midten av oktober. Jeg ble ikke sykemeldt fra Synsam for å kunne ha progresjonen der, bli flinkere og tryggere i jobben, nettopp for å kunne stå støtt i begge jobbene i andre enden.

Dessverre brukte jeg for lang tid på å komme fram til denne beslutningen, og det ble langvarig.
Jeg var 100% sykemeldt fram til midten av desember. 30% jobb på Synsam var nok da, og jeg kjenner enda på at de ikke fikk meg på mitt beste disse månedene. Men jeg fikk lært deg jeg skulle og prøvde så godt jeg kunne.
I begynnelsen av desember prøvde jeg meg med 20% jobb på Kristiania. Nydelig å ha studentkontakt igjen, og å møte kollegaer.
Jula gikk sin gang, og i begynnelsen av januar økte vi til 30% jobb, og så ble det 40% en måned etter det. Jeg fikk vært litt på campus igjen, og følte meg enda mer på plass i jobben igjen. Men det var også utfordrende å dyppe tåa uti en jobb hvor hele hodet er koblet på, og jeg kjent mye på at jeg ble overveldet. Det ble alltid for lite tid til å gjøre det jeg skulle, og det var slitsomt. Dagene jeg ikke jobbet gikk med til å hvile, gå gode turer med vofsen, og å prøve å trene meg opp igjen fysisk. Jeg hadde trent yoga hele tiden, men ingen annen trening.

Det var nydelig å kjenne at formen ikke var helt rusten, og jeg jobbet iherdig med å fullføre en H.I.I.T.-video jeg har, for å få både kondis og styrke på plass igjen. Det likte ikke kroppen min, og jeg hadde dager med intens hodepine og stivere muskler enn noensinne. Det var for tidlig å kjøre på så hardt.
Jeg hadde hele tiden gått til osteopat på studentklinikken på Kristiania, og nå fikk jeg streng beskjed av behandler og veilederen hans at jeg måtte gå helt tilbake og starte forsiktig på nytt.
Regelen ble at i tillegg til yoga skulle jeg løpe 10 min de dagene jeg jobbet, og at en lang tur med Wasabi var nok de dagene jeg ikke jobbet. Det fungerte greit, og kroppen ble litt bedre.

Siden slutten av februar har jeg jobbet 60%, og nå løper jeg fint en halvtime, etterfulgt av styrkeyoga de dagene jeg ikke jobber, og har en vanlig yogaøkt de dagene jeg jobber.
De siste par ukene har hodepinen sluppet taket, og jeg kjenner meg sterkere.
Energinivået kommer og går, men jeg tester ut litt fulle dager på jobb, prøver å disponere kreftene utover uka, og synes det fungerer ok. Legen og jeg ble derfor enige om at en periode til med 60% jobb er lurt før vi øker til 80%.

Det er skremmende å gå på en sånn smell. Og enda mer skremmende at det er bevist at den mentale kapasiteten minker etterpå. For meg, som har slitt med stressutfordringer i 10 år nå, er det mye mindre kapasitet igjen enn jeg skulle ønske, men jeg må lære meg å akseptere det. Jeg må fortsette med å ha fokus på mindfulness, rydde unna det jeg kan, ikke ta på meg mer enn jeg faktisk kan klare osv.
Noe av det jeg har kjent mest på har vært mangel på selvfølelse og selvtillit. Min selvtillit har alltid vært knyttet til å være en god mor og å være flink i jobben min, og når disse viktige tingene vakler får også selvfølelsen kjørt seg. I en sånn perioden merker man spesielt godt at man er alene som voksen. Jeg har ingen å lene meg på, ingen som støtter meg i hverdagen, og denne kampen er det kun jeg som står i.

Nå går det framover, og til sommeren håper jeg å være i god form både mentalt og fysisk, og 100% på plass i begge jobbene. Det snur snart ordentlig for den lille fantastiske familien min.