Jeg oppdaget at ting var i ferd med å bli verre litt sent, og det ble 2 uker 40% sykemelding før legen og jeg innså at jeg faktisk var utmattet. Da ble det 100% i 2 uker, og så 40% videre fram mot jul.

Det har vært mye smerter, dårlig søvn, og stresset har rast i kroppen, selv på de roligste dagene. Nervene har vært utenpå kroppen, med stort behov for å være alene og i fred. Optimismen min har fått seg en real knekk, og det lille jeg har hatt av energi og overskudd har gått til jentene, og til å gjøre denne perioden minst mulig tøff for dem.

Det har blitt lite kontakt med venner. Jeg er ikke flink til å ta kontakt når jeg har det tøft, og selvtilliten spiller meg ofte et puss når jeg ikke hører fra folk, og jeg tror at de ikke bryr seg. Det er ikke alle vennene mine som forstår hvordan jeg har det heller, og da skjønner jeg godt at de holder seg unna. Og jeg veksler veldig mellom at jeg ønsker at de skal spørre hvordan det går og at jeg ikke vil at de skal spørre i det hele tatt, fordi jeg ikke vil snakke om det. Og da er det ikke lett. Så da blir det litt distansert da, og jeg føler meg litt ensom. Men sånn må det nesten bare være.
Familien er heldigvis litt mer pågående, så de har jeg kontakt med uansett. De skjønner ikke alt de heller, men de er der, og det er godt.

Jula har vært fin, og jeg klarte overraskende nok å ha senkede skuldre på julaften, selv om jeg hadde selskap for 9 personer med full ribbemiddag. Ikke hadde jeg noe særlig vondt heller. 1. juledag var det også veldig hyggelig, men så begynte jeg å kjenne det. Smertene kom tilbake for fullt, og jeg begynte å tenke på at jeg skal tilbake i 100% jobb på mandag.

Jeg kjemper en kamp mellom det jeg vil og det jeg orker, en konstant kamp. Jeg VIL bygge opp kroppen min igjen så den tåler mer og smertene holder seg unna. Jeg VIL løpe igjen, kjenne at jeg kommer tilbake i form. Jeg VIL finne den roen jeg så desperat søker, det rommet i hjernen jeg sårt trenger. Jeg VIL sove normalt igjen, og klare å skyve unna alt jeg ikke trenger å tenke på. Men jeg får ikke til alt dette, ikke nå. Og når dette vipper over til ting jeg MÅ, blir det stressende og usunt igjen.
Så jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve. Igjen. Og igjen. Og det gjør jeg jo.

Nå nærmer seg nyttårsaften seg, og det er en dag jeg sliter med. Jeg er en evig optimist, og klarer ikke å la være å knytte håp til et nytt, blankt og skinnende år, med nye muligheter. NÅ skal det skje, NÅ skal jeg få til ting bedre og få det bedre, NÅ skal jeg møte drømmemannen, NÅ skal jeg få overskudd til å ta utdanning ved siden av, NÅ skal jeg kjenne at jeg mestrer livet mitt 100%. Og så blir jeg skuffa. Hvert år.
Den fornuftige realisten i meg sier til optimisten at jeg må jekke ned forventningene, at det bare er en ny dag, selv om kalenderen sier 2017, men optimisten er sterkere. Den vil håpe, SKAL få det bedre! Så da er krangelen i gang da, og nyttårsaften blir ambivalent og til tider trist.
Det hjelper litt å feire med hyggelige mennesker, og det skal jeg i år. God mat, godt drikke og godt selskap døyver det meste.

Heldigvis er jeg glad i hverdagslykke, og henter mye glede og inspirasjon fra naturen rundt meg, så det er jo ikke sånn at jeg synes jeg har dårlig livskvalitet eller at livet litt er meningsløst. Det gjør jeg absolutt ikke! Jeg elsker livet mitt med jentene mine, de gir meg enorm glede hver eneste dag! Og jobben min betyr også mye for meg. Ikke fullt så mye som før, da vi bare var lille NISS, men allikevel. Jeg hjelper studentene, og det gir mening. Hver dag.

Jeg vil gjerne takke alle for de MANGE gode stundene i 2016, og måtte dere få et godt nytt år, uten de altfor store forventningene.