It's a hard knock life

Det er jul igjen, og nok et halvår har gått siden sist jeg skrev noe. Med jula kommer det gjerne tanker og følelser, og et behov for å skrive litt «av seg» igjen.
Det har vært mye framgang dette halvåret. Jeg har hatt lite vondt, jeg har stort sett opprettholdt treningen, og jeg har ikke vært sykemeldt. Et helt år har gått uten en eneste liten sykemelding, og det er en stor seier.
Jeg har ikke vært sykemeldt!

Allikevel har de siste månedene av året vært tøffe. Vi er i fusjon på jobben, og prosessen har tatt hardt på oss alle. Det har krevd mye av meg å engasjere meg, være positiv, prate mye med kolleger, bli kjent med nye kolleger, tenke på hvordan jobben skal bli etter fusjonen, hvordan jeg vil fungere i jobben etter fusjonen, hvordan jeg vil passe inn. Og listen kunne vært mye lenger.

For meg er trygghet veldig viktig. Å vite at selv om jeg får jobbe mer med det jeg er god på og liker å jobbe med, blir samtidig alt vi har jobbet for siden forrige fusjon revet opp og kastet rundt, og vi spres for alle vinder, er ikke trygt. Det er spennende, men ikke trygt.

Og det jeg har lært om meg selv disse årene etter at jeg «møtte veggen» er at når jeg ikke føler meg trygg, trekker jeg meg inn i meg selv. Helt inn, på leting etter ro.

I disse månedene har jeg altså ikke vært sykemeldt, men jeg har på en måte sykemeldt meg selv litt allikevel. Selv om jeg ikke har hatt så mye vondt, har jeg slitt med stresset. Søvnen har vært dårlig, og jeg har følt meg overveldet.
Jeg har gitt alt jeg har måttet på jobben, både sosialt og profesjonelt, har gitt det jeg som har vært nødvendig i vervene mine, og resten har gått til jentene mine. Jeg har kost meg så mye jeg har kunnet sammen med dem, og alt annet har måttet vike. Jeg har ikke hatt noe mer å gi, verken til familie eller venner. Jeg har trent hjemme fordi jeg ikke har orket å omgås folk i en gruppetime, har ikke vært på noen konserter, og har rett og slett vært asosial.

Jeg sliter med å knytte meg til nye folk nå, og merker jo at de ikke knytter seg til meg heller. Antakelig er jeg avvisende på en måte, uten å være det bevisst.
Det som er vondt når det er sånn er at jeg kjenner veldig på at jeg ikke har noen som virkelig forstår hvordan jeg har det, som kjenner meg godt nok til å se tegnene, til å akseptere at mitt bidrag varierer i perioder. Ihvertfall de siste årene (håper jo at det ikke alltid vil være sånn!). Noen som allikevel tar kontakt og spør hvordan det går, som ber meg med på ting selv om de vet at jeg kommer til å si nei, som er glad i meg sånn som jeg er. Men sånn er det bare.

Det er godt å ha langfri i jula nå. Dagene er koselige, og jeg har fått trappet opp treningen litt i tillegg. Det føles godt. Det er latter og herlig mindfulness med jentene.  Nettene varierer veldig, men når man har lange, rolige dager, går det greit å ha sovet litt lite.

Når jeg er tilbake på jobb i januar begynner jobben med å få det gamle over i det nye. Jeg er takknemlig og glad for at jeg ble plassert i den avdelingen jeg ønsket å bli plassert i, og jeg gleder meg til å være med på å forme arbeidshverdagen min.
Samtidig er jeg også spent, stressa, engasjert, redd, motivert og usikker på én gang. Det er vanskelig å vite at jeg ikke bare kan hoppe i det og kjøre på, men at jeg må ta en ting om gangen, gi meg selv tid og rom til å trene og puste, bremse istedenfor å gasse. Men jeg glemmer aldri hvordan jeg havnet der jeg var for 3 år siden, og vet at dette er nødvendige og riktige grep jeg må ta, som jeg må fortsette å ta, antakeligvis i lang tid framover. Og det er ok.

2017 har vært et mye bedre år enn 2016, og jeg vet at 2018 blir enda bedre. Så selv om det sikkert kan leses noe negativitet i dette innlegget er hovedinnholdet positivt. Jeg er positiv.
Godt nytt år ønskes alle! :)