Nå har jeg lest gjennom det jeg skrev i mai, og må ærlig innrømme at jeg ble litt lei meg. For jeg har jo ikke kommet så veldig mye lenger..

Veldig mange av utfordringene gjelder fortsatt, og det er tøffe tider. Denne høsten har vært preget av en ganske stor sak i familien vår, hvor jeg var sterkt involvert. Det var en sterk påkjenning psykisk, selv om jeg følte at jeg hjalp til og gjorde en stor forskjell. I tillegg ble en konsekvens av deler av dette at jeg støtte fra meg en viktig person i livet mitt, uten å mene det, men fordi vi ikke forsto hverandre, og det har vært veldig vondt og vanskelig.

Og mer skal det ikke til. Jeg har hatt mye vondt i kroppen. Jeg går fortsatt til naprapaten en gang i måneden, og det var et par ganger der hvor det var rimelig ille. Nå har det roet seg noe, men det tar tid å få det på rett kjøl igjen, og siste gangen før jul var det ille igjen. Stresset sitter i kroppen, og jeg er mye sliten og trøtt, og har mange «dårlige dager». Jeg har måtte avlyse sosiale ting for å slappe av i barnefrie helger, og jeg trenger mye hvile ellers også, noe jeg ikke akkurat har så mye tid til i hverdagen.
Nå har det vært juleferie, og det har vært godt, men med forkjølelse i mange dager, og smerter hver dag, spesielt stresshodepinen, skulle jeg ønske det var 2 uker igjen.

Jeg merker fortsatt at det er vanskelig for folk å forstå hvordan det er å leve med stress, og opplever å få spørsmål som «hva er det som gjør deg så stressa da?», og kommentarer som «du må slappe av!» eller «ikke la det stresse deg».
Det er jo ikke enkeltting som gjør meg stressa lenger, stresset sitter i kroppen. Dette skrev jeg mye om i det første innlegget. Det er ofte psykiske belastninger som utløser smertene, og som gjør det verre, men det trenger ikke å være en konkret ting. En dårlig dag med halsbrann, hjertebank, utmattelse og nerver utenpå kroppen kan være en helt vanlig dag jeg ikke skal noe spesielt, ikke stresser med noe. Sånn er det når det sitter i kroppen.

Men jeg føler allikevel at jeg har kommet et lite skritt videre, og det er fordi jeg faktisk klarer å løpe! Jeg løper tre ganger i uka, to ganger intervall og en gang langkjøring, og det fungerer for meg. Jeg tillater meg ingen unnskyldninger, tar på treningstøyet med en gang jeg kommer hjem på de dagene jeg har bestemt at jeg skal løpe den uka, og så er jentene flinke og gjør det de kan med middagen til jeg kommer inn igjen.
Det at jeg har kommet meg helt opp til å løpe 1 mil er en stor seier, og jeg synes det er spennende og utfordrende å gjøre det bedre. Jeg gleder meg til å løpe Sentrumsløpet i april og se hvordan det går. Og Holmenkollstafetten med jobben blir nok en helt annen opplevelse enn i år, vil jeg tro. Nå har jeg utstyr til å løpe vinteren gjennom, og det skal jeg.
Det er viktig for meg å «skryte» av det jeg får til på Facebook og Instagram, for da føler jeg at jeg må følge opp, og det er viktig. Jeg har veldig liten viljestyrke nå, så jeg må være helt bestemt på hvilke dager det skal løpes, og gjennomføre. Er jeg sliten løper jeg allikevel.
Både styrkeøvelsene jeg gjør (og har gjort siden jeg var sykemeldt) og løpingen har en god effekt på kroppen, og det føles bra. Og å komme i bedre form er jo bare en god følelse, det går veldig sakte, men oksygenopptaket i lungene er bedre. «Hval på land»-pusten kommer ikke så ofte lenger. Deilig!
Baksiden av denne medaljen er at stølhet kommer i tillegg til de andre smertene, og at det da føles som om jeg har vondt overalt, og hele tiden. Men jeg vet at terskelen min er lav fordi jeg har hatt veldig mye smerter og derfor merker det lettere, og stølheten følger med treningen, og det er ikke en negativ ting, så jeg prøver å ignorere det og ikke la det hemme meg.

Mitt siste tiltak nå er å få henvisning til psykolog. Jeg føler at jeg trenger noen å snakke med, å sortere endel tanker og følelser, og å jobbe med usikkerhet, dårlig selvtillit og andre ting. Forhåpentligvis får jeg plass etterhvert, hos en som fungerer bra for meg. Det blir veldig spennende, og litt skummelt.

Jeg er jo fortsatt, og alltid, positiv. Det kan bare gå framover, og det skal det! Jeg tenker at det ser ganske annerledes ut til våren allerede, det er ihvertfall målet. I mellomtiden storkoser jeg meg med verdens beste jenter, og hyggelige opplevelser både med og uten dem.

To be continued, og godt nytt år!