Bloggnorge.com // It's a hard knock life
Start blogg

It's a hard knock life

Bare enda et Bloggnorge – Gratis blogg-nettsted

Kategori: Smerter

Å miste fotfestet

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening, Utbrenthet, Vektnedgang | 0 kommentarer » - Publiser mandag 25. mars , 2024 kl. 18:08

Året 2023 var innholdsrikt, spennende og fint, men også beintøft.

Å ta beslutningen om å søke på ekstrajobb etter å ha hatt veiledning med en fin saksbehandler på NAV, hvor vi sammen fant ut at det ikke var noe annet å gjøre med min økonomiske situasjon, føltes helt absurd. Jeg elsker jobben min, er god i jobben min, og den er mer enn nok for meg. Å være tilstede for to døtre med ulike utfordringer og en skjønn vofs, samt å prøve å ha litt meg-tid ved siden av, er mer enn nok ved siden av jobben.
Heldigvis er jeg velsignet med en positiv innstilling, pågangsmot og kommer raskt til konklusjonen «det ordner seg».
Jeg startet på Specsavers i 30% stilling i mars og kjente at selv om det var tungt å skulle lære seg så mye nytt i min alder kunne jeg trives der, og arbeidstiden var overkommelig. Jeg ble raskt flinkere, og kjente på mestring. Og så mistet jeg den jobben i juli. Det var heldigvis ikke min innsats som var grunnen, men en bemanningstabbe, men det ble nok et innhogg i kapasitet og positivitet, enda en ny omstilling rett og slett.
Heldigvis var jeg så heldig at jeg fikk jobb på Synsam på samme kjøpesenter, og startet der allerede i slutten av august.
Oppstart på Synsam rett før skolestart på Kristiania gikk fint. Jeg hadde hatt en god sommer med vektnedgang, masse trening og fine opplevelser. Og det varte en stund.

Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på velkjente signaler i hode og kropp. Jeg begynte å glemme ting, sov dårlig, hadde kortere lunte, trengte mye hvile, og fikk vondt i muskulaturen, og da spesielt hodet, hvor en helt ny hodepine hadde holdt på en stund. Det viste seg også at jeg hadde høyt undertrykk på blodtrykket, og jeg ble satt på blodtrykksmedisiner. Den ene forkjølelsen avløste den andre og hadde ikke mye igjen å gå på.
Hva skulle jeg gjøre?
Jeg hadde ny jobb hvor jeg fortsatt hadde masse å lære og hvor de trengte meg, jeg visste at hvis jeg ble sykemeldt en periode fra hovedjobben ville det bli mer på kollegaene mine. Var det moralsk riktig å evt. ikke være sykemeldt fra deltidsjobben? Ville jeg kunne leve med at kollegaene mine måtte «passe på» studentene mine? Det var mye tid og en god samtale med en erfaren kollega som skulle til for å klare å ta avgjørelsen.
For å kunne være god nok mamma og støtte for døtrene mine i denne tøffe tiden for dem måtte jeg være 100% og ta vare på meg selv. Jentene mine og jeg er viktigst, jobben kommer på 2. plass.
Resultatet ble 100% sykemelding fra Kristiania fra midten av oktober. Jeg ble ikke sykemeldt fra Synsam for å kunne ha progresjonen der, bli flinkere og tryggere i jobben, nettopp for å kunne stå støtt i begge jobbene i andre enden.

Dessverre brukte jeg for lang tid på å komme fram til denne beslutningen, og det ble langvarig.
Jeg var 100% sykemeldt fram til midten av desember. 30% jobb på Synsam var nok da, og jeg kjenner enda på at de ikke fikk meg på mitt beste disse månedene. Men jeg fikk lært deg jeg skulle og prøvde så godt jeg kunne.
I begynnelsen av desember prøvde jeg meg med 20% jobb på Kristiania. Nydelig å ha studentkontakt igjen, og å møte kollegaer.
Jula gikk sin gang, og i begynnelsen av januar økte vi til 30% jobb, og så ble det 40% en måned etter det. Jeg fikk vært litt på campus igjen, og følte meg enda mer på plass i jobben igjen. Men det var også utfordrende å dyppe tåa uti en jobb hvor hele hodet er koblet på, og jeg kjent mye på at jeg ble overveldet. Det ble alltid for lite tid til å gjøre det jeg skulle, og det var slitsomt. Dagene jeg ikke jobbet gikk med til å hvile, gå gode turer med vofsen, og å prøve å trene meg opp igjen fysisk. Jeg hadde trent yoga hele tiden, men ingen annen trening.

Det var nydelig å kjenne at formen ikke var helt rusten, og jeg jobbet iherdig med å fullføre en H.I.I.T.-video jeg har, for å få både kondis og styrke på plass igjen. Det likte ikke kroppen min, og jeg hadde dager med intens hodepine og stivere muskler enn noensinne. Det var for tidlig å kjøre på så hardt.
Jeg hadde hele tiden gått til osteopat på studentklinikken på Kristiania, og nå fikk jeg streng beskjed av behandler og veilederen hans at jeg måtte gå helt tilbake og starte forsiktig på nytt.
Regelen ble at i tillegg til yoga skulle jeg løpe 10 min de dagene jeg jobbet, og at en lang tur med Wasabi var nok de dagene jeg ikke jobbet. Det fungerte greit, og kroppen ble litt bedre.

Siden slutten av februar har jeg jobbet 60%, og nå løper jeg fint en halvtime, etterfulgt av styrkeyoga de dagene jeg ikke jobber, og har en vanlig yogaøkt de dagene jeg jobber.
De siste par ukene har hodepinen sluppet taket, og jeg kjenner meg sterkere.
Energinivået kommer og går, men jeg tester ut litt fulle dager på jobb, prøver å disponere kreftene utover uka, og synes det fungerer ok. Legen og jeg ble derfor enige om at en periode til med 60% jobb er lurt før vi øker til 80%.

Det er skremmende å gå på en sånn smell. Og enda mer skremmende at det er bevist at den mentale kapasiteten minker etterpå. For meg, som har slitt med stressutfordringer i 10 år nå, er det mye mindre kapasitet igjen enn jeg skulle ønske, men jeg må lære meg å akseptere det. Jeg må fortsette med å ha fokus på mindfulness, rydde unna det jeg kan, ikke ta på meg mer enn jeg faktisk kan klare osv.
Noe av det jeg har kjent mest på har vært mangel på selvfølelse og selvtillit. Min selvtillit har alltid vært knyttet til å være en god mor og å være flink i jobben min, og når disse viktige tingene vakler får også selvfølelsen kjørt seg. I en sånn perioden merker man spesielt godt at man er alene som voksen. Jeg har ingen å lene meg på, ingen som støtter meg i hverdagen, og denne kampen er det kun jeg som står i.

Nå går det framover, og til sommeren håper jeg å være i god form både mentalt og fysisk, og 100% på plass i begge jobbene. Det snur snart ordentlig for den lille fantastiske familien min.

2020 – et år med seiere og utfordringer

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening, Vektnedgang | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 30. desember , 2020 kl. 21:00

2020! Dette året som for de fleste har vært veldig annerledes. Med annerledes hverdag, begrenset sosialt liv og utfordringer på forskjellige måter.

Sånn har det vært for meg også. Men allikevel har 2020 vist seg å være et år med noen store milepæler.

Det er 7 år siden kroppen min takket for seg og ga meg beskjed om å stoppe opp. 2020 er det første året siden da uten sykemelding. Ikke engang en liten 20%. Det er en seier!
Jeg vet at det å ha hjemmekontor noen dager i uka nå i høst har bidratt til at dette har vært mulig, for det var et par måneder der hvor alle symptomene blusset opp og jeg hadde det tøft. Så sånn sett er seieren litt redusert, men en seier like fullt.

Trening, kosthold og vektnedgang har vært en sentral del av 2020. Da jeg var hos legen og ble sykemeldt i desember i fjor ga han meg beskjed om at jeg burde prøve å gå ned litt. Jeg prøvde så godt jeg kunne i januar og februar, men det var først da jeg fikk hjelp av studentene som studerer ernæring og kosthold på jobben i mars at jeg fikk satt ordentlig i gang.
Og i mars stengte også Norge ned, noe som ga meg mer tid til trening. Fram til sommeren trente jeg hver dag. Styrke og kondis annenhver dag, i tillegg til yoga hver morgen.
Jeg fikk løpingen opp på et normalt nivå igjen, og trivdes med trening.

Sommeren var full av trening, gode turer i marka med jentene, og fortsatt vektnedgang.

Så kom høsten. Jeg trappet ned til 4 ganger i uka, sånn at det passet med hjemmekontordagene. Og det fungerte fint. Jeg følte at formen ble opprettholdt. Jeg hadde ingen problemer med å holde tempoet på jobb oppe og vi fikk hatt konfirmasjon for Andrea i september.
Jeg har ikke optimal sittestilling på hjemmekontoret, så det ble en del stive muskler. Heldigvis har jeg god tilgang til behandling på jobben, så jeg fikk holdt det i sjakk.

Men så kom det flere innstramminger, ting ble flyttet og usikkert rundt Kines konfirmasjon, og det var fortsatt høyt trøkk på jobben. Og litt vondt gikk til mye vondt. Jeg fikk ekstraøvelser av osteopaten for muskler man sjelden trener som gir meg mye plager, og klarte heldigvis å opprettholde treningen.
Men søvnen begynte å bli dårligere, og jeg kjente stresset rase gjennom kroppen. Jeg fikk noen dager med masse stress i kroppen uten å ha noe å stresse over, og de dagene er de verste.

Det ble behov for hyppigere behandling, og jeg fikk i tillegg noe som heter Thoracic Outlet Syndrome, med en vond arm og skulder. Denne tilstanden medførte at jeg måtte trene annerledes fordi jeg ikke skulle gjøre noe som gjorde vondt i armen/skulderen, at jeg ikke skulle løpe fordi armstillingen når man løper er uheldig, og jeg fikk mange nye øvelser å gjøre.

Vektnedgangen stagnerte også i denne perioden, jeg gikk til og med litt opp igjen. Det er jo nemlig sånn at det er vanskelig å gå ned i vekt med mye stress i kroppen, og jeg har egentlig vært overrasket over at det har gått så greit som det har gått.

Da det nærmet seg juleferie begynte ting å snu. Kroppen roet seg, søvnen ble litt bedre, og armen ble nesten helt bra. Til tross for at det har regnet nesten hver dag i desember har jeg vært ute på trimturene mine, gående, ikke løpende, og jeg har sakte blitt bedre i arm og skulder og har kunnet trene mer vanlig styrketrening igjen.
Det vonde har blusset litt opp igjen de siste dagene, så dette er nok noe jeg må være obs på en god stund framover, og må gjøre alle øvelsene mine.
Jeg håper veldig på å kunne løpe litt innimellom snart, variere mellom gode gåturer med armene i sving og løpeturer.  Det er uansett deilig å kjenne at formen er god, at jeg kan spurte opp en bakke midt i turen hvis jeg føler for det, og at jeg kan gå veldig langt uten å bli sliten. Jeg liker også å kjenne på at jeg er sterk.

Litt tall:
Siden jeg startet med vektnedgangen har jeg gått ned 14 kg. Hovedmålet er 16 kg, så der er jeg forhåpentligvis snart (selv om det går veldig fram og tilbake nå). Da er jeg på normal BMI.
Kroppen har forandret seg noe. men ikke så mye. Jeg er slankere i overkroppen og kan bruke flere gensere, og ser også at noen treningsbukser sitter løsere. Men magen er selv etter minus 8 cm fortsatt ganske stor, og det er mye å gå på der.
Fettprosenten har gått ned 8,5 %, men jeg ligger fortsatt over normalen. Muskelmassen har økt med 5,8 % og er innenfor normalen.
Det er greit å tenke på det som et langtidsprosjekt. Det går veldig greit for meg å spise sånn jeg spiser nå, og treningen er en vane, så da er det bare å stå på.

Mentalt sett føler jeg meg sterkere, og jeg er veldig stolt av det jeg har fått til i år. Med mine forutsetninger er det faktisk ganske stort! Jeg sliter fortsatt med å akseptere at selv etter alle disse årene er stress noe jeg fortsatt kommer til å slite med. Jeg synes det er vanskelig å leve med at jeg nok alltid vil være nødt til å ta hensyn til hva jeg takker ja til og å balansere mengden. Fra og med september i år er jeg uten noen verv, og det føles riktig og godt akkurat nå. Jeg håper det forandrer seg med tiden, for jeg liker å bidra og holde på med ting jeg engasjerer meg for. Men akkurat nå er jeg fornøyd med den framgangen som har vært i år, og ser fram mot et nytt år med mange gode opplevelser. Og forhåpentligvis en mer normal hverdag for oss alle.
Godt nytt år!

Mitt år

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 31. desember , 2019 kl. 01:13

I disse dager dukker det opp mange minner på Facebook fra tidligere refleksjoner rundt årsskifte, tidligere forsetter, og flere ganger har jeg ment noe om at neste år skal bli «mitt år».

Og med «mitt år» har ønsket vært at ting skal gå litt mer min vei. Og det har jo litt etter litt gått min vei. Mye rundt meg har falt på plass, og i 2019 fikk til og med jentene hvert sitt rom i vår nye, store 4-roms.

Men det siste året har vist meg at det jeg har behov for nå er at 2020 blir mitt år. Og med mitt år denne gangen, handler det om at jeg skal prøve å «finne meg sjæl», som det så fint heter, og å finne roen.

Det var fint å lese at ting var bedre våren 2018, og det var det virkelig. Det varte resten av året også, og var bra nok til at jeg opprettholdt tempoet med verv, og til og med satte i gang leilighetsprosjektet.
Prosjektet ble større enn jeg trodde, og etter oppussing og to runder med visninger og forsøk på salg, måtte jeg krype til korset og be om delvis sykemelding i noen uker i februar.
Da hadde jeg også hatt betennelse i foten fra oktober, som medførte løpeforbud, og jeg mistet hele treningspiffen.

Jeg kom meg opp igjen, foten ble bra, og jeg kom godt i gang med trening.
Leiligheten ble heldigvis solgt til slutt, og vi fikk kjøpt ny leilighet med overtakelse i påsken. Jeg holdt et godt tempo fram til sommerferien, og vi fikk gjort masse i leiligheten.
Det tok litt tid før jeg så at tempoet var for høyt, som vanlig. Treningen ble ikke opprettholdt, og da jeg startet hos ny PT på jobben rundt skolestart, tok det ikke lange tida før jeg måtte be henne gi meg helt rolige timer.
Jeg fikk en del vondt i kroppen igjen og startet opp hos ny osteopat-student på den fantastiske studentklinikken vi har på jobben.

I slutten av september innså jeg at jeg var på vei inn i en ny periode med stressplager. Det å måtte innrømme det og oppleve det nederlaget det føltes som, var tøft. Jeg var jo ferdig med dette!
Denne gangen har det vært av og på med vondt i kroppen, men mer av de andre plagene. Søvnproblemer, kort lunte, stresset rasende rundt i kroppen, lite energi og et desperat behov for alenetid, behov for å ikke være sammen med mennesker.

Det er jo ikke sånn at jobben er for mye. Eller aleneansvaret for ungene, oppussingen, vervene eller treninga. Det er totalen som er for mye, det er fullt.
Så i løpet av høsten tok jeg noen tøffe beslutninger ang. vervene mine. Jeg stilte ikke til gjenvalg som leder i FAU, og skal heller ikke stille til gjenvalg i styret i koret når perioden min der er ferdig rett over sommeren. Jeg har sittet i diverse verv knyttet til jentenes skolegang og/eller fritidsaktiviteter siden de gikk i første klasse, og jeg sier nå med hånda på hjertet at jeg har gjort nok. Alt dette arbeidet har vært spennende og interessant, og det har gitt meg mye, men det har også krevd både tid og kapasitet. Og nå er det nok.

En delvis sykemelding ble det på slutten av året også. Og det blir helt feil for meg at jobben, som jeg trives så godt i, er det eneste stedet jeg kan ta fra når det blir for mye. No more.

Å innse at selv etter 6 år i kamp mot stresset er kampen på langt nær over, har også vært tøft. At jeg antakelig aldri kommer til å ha den kapasiteten jeg hadde før alt dette startet igjen, at jeg må prioritere meg selv og tid til å gjøre ting som er bra for meg, at jeg må si nei til ting, er rett og slett dritt. Men like fullt sant. Og som en voksen dame på snart 45 år må jeg innse at den dritten må jeg ta, og leve livet mitt etter.

Så 2020: hjertelig velkommen skal du være! Det skal bli et spennende år med to konfirmasjoner, teaterforestillinger for Andrea og korkonserter for Kine, så noe hvilehjem blir det ikke. Men det skal bli mer tid til MEG, enda mer kvalitetstid med jentene mine, og muligens en liten rest til kjæresten også.

Out of the woods

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 1 kommentar » - Publiser fredag 30. mars , 2018 kl. 17:30

I dag, midt i påskeferien, på selveste langfredag, fant jeg ro. Ordentlig ro.
Det begynte med en litt trassig løpetur. Med strålende sol er det nedtur å gå inn på treningssenteret og løpe på mølla, så jeg trosset is og snø og snørte på meg piggskoene. Og is og snø var det nok av. Løpeturen var en kombinasjon av tung løping på asfalt full av grus, god løping på bar asfalt og snø, og hopping og spretting på klink is. Men den var god! Så innmari god! Jeg løp sakte og rolig, og beina gikk av seg selv. Jeg nøt sola, smilte masse, og sang med på det deilige soundtracket jeg hadde på øret, i dag av Metallicas første 4 album. Jeg skulle ihvertfall løpe lenger enn 5 km, det var planen, så jeg satte meg 8 km som et litt hårete mål. Men beina gikk jo bare, så jeg løp videre, og så at jeg ville klare 10 km. Og det ganske lett! Og det gjorde jeg faktisk. Jeg løp en mil! For første gang på nesten 2 år løp jeg en mil, just like that. Mestringsfølelsen begynte allerede halvveis i løpeturen, og økte bare. Og da jeg nådde 10 km var det nære på at jeg ikke ropte ut YES midt i Hvervenbukta, med haugevis av langfredagsturgåere. Men jeg gliste. Og så utover på den nydelige utsikten, kjente sola varme, og slappet av.
På veien hjemover igjen tok jeg noen bilder, hørte på litt roligere musikk, og brukte god tid. Jeg hadde ingen idé om hva klokka var, og koste meg hele veien. Jeg kjente en følelse av å ha tatt tilbake kroppen min, av å være i kontroll, og det var ubeskrivelig godt.

Faktum er at jeg har klart meg. Jeg har kommet meg gjennom, jeg er ute av skogen. Jeg er ikke lenger en som sliter med stress, jeg er en som har vært gjennom noe beintøft og som har kommet seg ut av det. Jeg har fortsatt dårlige netter innimellom, sliter noen ganger med at jeg føler meg litt overveldet hvis det blir for mye, og sitter godt fast i tidsklemma til tider, men det gjør jo de aller fleste. Det er et helt normalt liv!
Jeg har ikke vondt i kroppen lenger, og kommer ikke til å få det igjen. Jeg blir sterkere og sterkere, og kroppen min tror ikke lenger at den er i krise stadig vekk.

På jobben går vi mot lysere tider og jobber oss gjennom fusjonen, og jeg gleder meg til å jobbe mer og mer med det jeg brenner for. FAU på jentenes skole, hvor jeg sitter som nestleder på 2. året, vant prisen for Oslos beste FAU, og jeg er så utrolig stolt av arbeidet vi gjør der! I styret i koret jentene går i føler jeg også at jeg gjør god nytte for meg, og å kunne bidra til at barn og unge får ha et godt forhold til musikk gir meg masse.
Og enda klarer jeg å være meg selv. Jeg er i gang med PT gjennom bedriftsidrettslaget på jobben, og gleder meg til å komme i enda bedre form og bli enda sterkere. Og med et lavere stressnivå skal jeg endelig klare å gå ned i vekt så jeg kan føle meg som meg selv igjen utseendemessig også.

Jeg er ute av skogen. Ute. Ferdig. Og jeg tror faktisk ikke at jeg trenger å skrive mer om det nå.
Hvis noen av mine venner har fått en større forståelse for hvordan det er å slite med stress er jeg glad, men i hovedsak var denne bloggen viktig å ha for min egen del.

 

 

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til – ihvertfall ikke helt ennå

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 1 kommentar » - Publiser fredag 29. desember , 2017 kl. 11:15

Det er jul igjen, og nok et halvår har gått siden sist jeg skrev noe. Med jula kommer det gjerne tanker og følelser, og et behov for å skrive litt «av seg» igjen.
Det har vært mye framgang dette halvåret. Jeg har hatt lite vondt, jeg har stort sett opprettholdt treningen, og jeg har ikke vært sykemeldt. Et helt år har gått uten en eneste liten sykemelding, og det er en stor seier.
Jeg har ikke vært sykemeldt!

Allikevel har de siste månedene av året vært tøffe. Vi er i fusjon på jobben, og prosessen har tatt hardt på oss alle. Det har krevd mye av meg å engasjere meg, være positiv, prate mye med kolleger, bli kjent med nye kolleger, tenke på hvordan jobben skal bli etter fusjonen, hvordan jeg vil fungere i jobben etter fusjonen, hvordan jeg vil passe inn. Og listen kunne vært mye lenger.

For meg er trygghet veldig viktig. Å vite at selv om jeg får jobbe mer med det jeg er god på og liker å jobbe med, blir samtidig alt vi har jobbet for siden forrige fusjon revet opp og kastet rundt, og vi spres for alle vinder, er ikke trygt. Det er spennende, men ikke trygt.

Og det jeg har lært om meg selv disse årene etter at jeg «møtte veggen» er at når jeg ikke føler meg trygg, trekker jeg meg inn i meg selv. Helt inn, på leting etter ro.

I disse månedene har jeg altså ikke vært sykemeldt, men jeg har på en måte sykemeldt meg selv litt allikevel. Selv om jeg ikke har hatt så mye vondt, har jeg slitt med stresset. Søvnen har vært dårlig, og jeg har følt meg overveldet.
Jeg har gitt alt jeg har måttet på jobben, både sosialt og profesjonelt, har gitt det jeg som har vært nødvendig i vervene mine, og resten har gått til jentene mine. Jeg har kost meg så mye jeg har kunnet sammen med dem, og alt annet har måttet vike. Jeg har ikke hatt noe mer å gi, verken til familie eller venner. Jeg har trent hjemme fordi jeg ikke har orket å omgås folk i en gruppetime, har ikke vært på noen konserter, og har rett og slett vært asosial.

Jeg sliter med å knytte meg til nye folk nå, og merker jo at de ikke knytter seg til meg heller. Antakelig er jeg avvisende på en måte, uten å være det bevisst.
Det som er vondt når det er sånn er at jeg kjenner veldig på at jeg ikke har noen som virkelig forstår hvordan jeg har det, som kjenner meg godt nok til å se tegnene, til å akseptere at mitt bidrag varierer i perioder. Ihvertfall de siste årene (håper jo at det ikke alltid vil være sånn!). Noen som allikevel tar kontakt og spør hvordan det går, som ber meg med på ting selv om de vet at jeg kommer til å si nei, som er glad i meg sånn som jeg er. Men sånn er det bare.

Det er godt å ha langfri i jula nå. Dagene er koselige, og jeg har fått trappet opp treningen litt i tillegg. Det føles godt. Det er latter og herlig mindfulness med jentene.  Nettene varierer veldig, men når man har lange, rolige dager, går det greit å ha sovet litt lite.

Når jeg er tilbake på jobb i januar begynner jobben med å få det gamle over i det nye. Jeg er takknemlig og glad for at jeg ble plassert i den avdelingen jeg ønsket å bli plassert i, og jeg gleder meg til å være med på å forme arbeidshverdagen min.
Samtidig er jeg også spent, stressa, engasjert, redd, motivert og usikker på én gang. Det er vanskelig å vite at jeg ikke bare kan hoppe i det og kjøre på, men at jeg må ta en ting om gangen, gi meg selv tid og rom til å trene og puste, bremse istedenfor å gasse. Men jeg glemmer aldri hvordan jeg havnet der jeg var for 3 år siden, og vet at dette er nødvendige og riktige grep jeg må ta, som jeg må fortsette å ta, antakeligvis i lang tid framover. Og det er ok.

2017 har vært et mye bedre år enn 2016, og jeg vet at 2018 blir enda bedre. Så selv om det sikkert kan leses noe negativitet i dette innlegget er hovedinnholdet positivt. Jeg er positiv.
Godt nytt år ønskes alle! :)

Det går seg sakte til

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 24. juni , 2017 kl. 15:48

Nå er det faktisk et halvt år siden jeg skrev noe sist, og jeg vil si litt om hvordan det går.

Jeg begynte i full jobb igjen fra januar, men med hjemmekontor en dag i uka. Det var en myk og god start. Jeg fortsatte med det fram til påske. Da fikk jeg slippe endel av logistikken den ene dagen, og jeg fikk jobbe i ro hjemme. Jeg hadde også muligheten til å ta en treningsøkt i løpet av dagen eller gå en tur.

Jeg meldte meg inn på treningsstudio i januar for å begynne på Tai chi stressmestring og å kunne løpe litt på mølla inne mens det var kaldt og vått ute. Tai chi’en viste seg å være litt bom for min del, men jeg fant kjapt andre timer som virket spennende, bl.a. pilates.
Jeg hadde fortsatt endel vondt, og naprapaten hadde mye å jobbe med hver måned, men jeg trivdes med treningen.

Etterhvert ble det mer utfordrende styrke- og kondistimer, og jeg har blitt sterkere og til og med kjent et snev av endorfiner et par ganger. Jeg trener som regel 3 dager i uka + noe i helgen.

Det gjør mindre vondt nå, og det er veldig veldig godt! Men stresset sitter fortsatt i meg. Jeg sliter endel med søvnen, og har problemer med å få opp kondisen. Jeg løp Sentrumsløpet med maxpuls hele veien, og det var ingen god opplevelse. Dette er frustrerende og bekymrer meg litt, så jeg har funnet ut at jeg skal prøve å løpe med max pulsnivå 4 og se hvordan det går. Jeg prøvde i dag, og det ble 6,5 km. Det gikk veldig sakte fordi jeg ville holde meg endel på nivå 3 også, men neste gang skal jeg prøve å gi på litt mer og se om jeg kan holde meg unna nivå 5 allikevel. Det var godt å løpe litt igjen, og jeg koste meg på tur.

Når det gjelder stresset er det ikke annet å gjøre enn å jobbe videre med mindfulness og god organisering av hverdagen. Jeg er stolt over at jeg kom meg gjennom en av de mest hektiske periodene i året på jobben uten å få spesielt mye vondt, og det ser ut til å gå bra nå også, med innspurten på vitnemål.

Jeg er veldig bestemt på at det ikke skal komme noen flere «tilbakefall», og håper og tror at det skal gå fint. Heia meg! :)

Romjulstanker

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 29. desember , 2016 kl. 17:40

Jeg oppdaget at ting var i ferd med å bli verre litt sent, og det ble 2 uker 40% sykemelding før legen og jeg innså at jeg faktisk var utmattet. Da ble det 100% i 2 uker, og så 40% videre fram mot jul.

Det har vært mye smerter, dårlig søvn, og stresset har rast i kroppen, selv på de roligste dagene. Nervene har vært utenpå kroppen, med stort behov for å være alene og i fred. Optimismen min har fått seg en real knekk, og det lille jeg har hatt av energi og overskudd har gått til jentene, og til å gjøre denne perioden minst mulig tøff for dem.

Det har blitt lite kontakt med venner. Jeg er ikke flink til å ta kontakt når jeg har det tøft, og selvtilliten spiller meg ofte et puss når jeg ikke hører fra folk, og jeg tror at de ikke bryr seg. Det er ikke alle vennene mine som forstår hvordan jeg har det heller, og da skjønner jeg godt at de holder seg unna. Og jeg veksler veldig mellom at jeg ønsker at de skal spørre hvordan det går og at jeg ikke vil at de skal spørre i det hele tatt, fordi jeg ikke vil snakke om det. Og da er det ikke lett. Så da blir det litt distansert da, og jeg føler meg litt ensom. Men sånn må det nesten bare være.
Familien er heldigvis litt mer pågående, så de har jeg kontakt med uansett. De skjønner ikke alt de heller, men de er der, og det er godt.

Jula har vært fin, og jeg klarte overraskende nok å ha senkede skuldre på julaften, selv om jeg hadde selskap for 9 personer med full ribbemiddag. Ikke hadde jeg noe særlig vondt heller. 1. juledag var det også veldig hyggelig, men så begynte jeg å kjenne det. Smertene kom tilbake for fullt, og jeg begynte å tenke på at jeg skal tilbake i 100% jobb på mandag.

Jeg kjemper en kamp mellom det jeg vil og det jeg orker, en konstant kamp. Jeg VIL bygge opp kroppen min igjen så den tåler mer og smertene holder seg unna. Jeg VIL løpe igjen, kjenne at jeg kommer tilbake i form. Jeg VIL finne den roen jeg så desperat søker, det rommet i hjernen jeg sårt trenger. Jeg VIL sove normalt igjen, og klare å skyve unna alt jeg ikke trenger å tenke på. Men jeg får ikke til alt dette, ikke nå. Og når dette vipper over til ting jeg MÅ, blir det stressende og usunt igjen.
Så jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve. Igjen. Og igjen. Og det gjør jeg jo.

Nå nærmer seg nyttårsaften seg, og det er en dag jeg sliter med. Jeg er en evig optimist, og klarer ikke å la være å knytte håp til et nytt, blankt og skinnende år, med nye muligheter. NÅ skal det skje, NÅ skal jeg få til ting bedre og få det bedre, NÅ skal jeg møte drømmemannen, NÅ skal jeg få overskudd til å ta utdanning ved siden av, NÅ skal jeg kjenne at jeg mestrer livet mitt 100%. Og så blir jeg skuffa. Hvert år.
Den fornuftige realisten i meg sier til optimisten at jeg må jekke ned forventningene, at det bare er en ny dag, selv om kalenderen sier 2017, men optimisten er sterkere. Den vil håpe, SKAL få det bedre! Så da er krangelen i gang da, og nyttårsaften blir ambivalent og til tider trist.
Det hjelper litt å feire med hyggelige mennesker, og det skal jeg i år. God mat, godt drikke og godt selskap døyver det meste.

Heldigvis er jeg glad i hverdagslykke, og henter mye glede og inspirasjon fra naturen rundt meg, så det er jo ikke sånn at jeg synes jeg har dårlig livskvalitet eller at livet litt er meningsløst. Det gjør jeg absolutt ikke! Jeg elsker livet mitt med jentene mine, de gir meg enorm glede hver eneste dag! Og jobben min betyr også mye for meg. Ikke fullt så mye som før, da vi bare var lille NISS, men allikevel. Jeg hjelper studentene, og det gir mening. Hver dag.

Jeg vil gjerne takke alle for de MANGE gode stundene i 2016, og måtte dere få et godt nytt år, uten de altfor store forventningene.

To skritt fram, et skritt tilbake – igjen

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 0 kommentarer » - Publiser søndag 16. oktober , 2016 kl. 21:41

I en måneds tid nå har stresset sneket seg tilbake i kropp og sinn. Jeg prøvde å ignorere, men da de gjenkjennelige tegnene dukket opp ett etter ett, måtte jeg til slutt innse at sånn er det. Etter en lang, god periode, to skritt fram, er jeg inne i en dårlig en, et skritt tilbake.

Hukommelsen begynte å svikte, evnen til å planlegge ble dårligere, beslutningsevnen dårligere, lunta kortere, behovet for alenetid større, behovet for sosiale ting mindre, søvnen enda dårligere, lite ork til trening, alt dette ting jeg er vant til å leve med, men i mindre skala. Men til slutt: smertene. De er sterkere igjen, og de er mye vanskeligere å leve med.

Jeg har en lang liste med ting jeg trappet opp da dette kom snikende på, og de fortsetter jeg med. Jeg praktiserer mindfulness i så stor grad det er mulig i en hektisk hverdag, jeg skriver opp alle avtaler og planer, jeg nedprioriterer mindre viktige ting, jeg avlyser ting jeg ikke MÅ være med på, jeg prøver å legge meg tidligere hver dag, jeg skrur av tv’n tidligere på kvelden og finner roen med en bok, jeg nyter alt som er positivt og som gir meg glede. Men det er tøft, og jeg sliter med at det har kommet tilbake.

Foreløpig har jeg tenkt å prøve å bekjempe dette alene, med litt hyppigere naprapattimer, i tillegg til alle grepene nevnt over, men jeg har også gitt meg selv et løfte om å følge nøye med og stoppe hvis det blir verre eller ikke bedre. Da må jeg gå til legen og be om en delvis sykemelding.
Etter en lang periode med en vanskelig overgang etter fusjonen og mange motvillige følelser fra min side føler jeg endelig at jeg er GOD i jobben min igjen. Jeg mestrer, jeg forstår nye systemer, jeg er i forkant, jeg får ros, jeg trives. Og jeg vil absolutt ikke sykemeldes. Men dessverre er min situasjon som helhet sånn at jeg ikke kan ta fra noe annet enn jobben.
Men jeg håper jeg kan unngå det.

Den største utfordringen er mine egne tanker rundt dette. Jeg slåss med tanker om nederlag, følelsen av å ikke fikse livet, og uendelig frustrasjon. Skal dette noen gang ta slutt?? Hvorfor får ikke jeg til det «alle» andre får til?
Jeg gråt gjennom en hel time hos naprapaten på fredag. Det var like mye fordi jeg hadde innrømmet at problemet er tilbake som fordi jeg hadde vondt. Alle disse tankene kom opp, og jeg fikk klar beskjed om at sånn kan jeg ikke tenke. Og jeg må prøve å ikke gjøre det.
Det er et skritt tilbake nå, ja det er det. Men før dette skrittet var det to store skritt framover. Det er 1 år og 8 mnd siden jeg hadde et skritt tilbake sist, det er lenge! Og når jeg har kommet meg gjennom dette er det klart for store skritt framover igjen. Jeg har visst helt siden dette først skjedde at det ville være en lang prosess, og fornuften vet det. Men det gode gamle «supermennesket» sliter med å akseptere. Dette jobber jeg med konstant.

Jeg har gått hos psykolog et halvår, og der fikk jeg ryddet opp i endel. Jeg gikk dit med redsel for å lide av både angst og depresjon midt oppi dette, men det gjør jeg altså ikke. Ingen lidelser what so ever, utover stress da. Og det er jeg glad for.
Mye ble plassert der det skulle, mye ble forklart, men å endre tankemønstre og programmerte reaksjonsmønstre gjøres ikke over natta, og det er min jobb. Så det jobbes det også med.

Det er tungt å trene nå. Kroppen min trenger styrketrening for å takle smertene bedre, og jeg trenger bevegelse. Og jeg liker å gå turer og å løpe. Jeg får ingen kondis av det nå, men det er godt med lys, luft og bevegelse. Og så gir jeg meg når jeg ikke orker mer. I dag løp jeg Rosa Sløyfe-løpet, og det var mest fordi jeg hadde meldt meg på for en stund siden og fordi det er en god sak. Det var altfor tungt for meg, men jeg kom meg gjennom, og det føltes bra å ha gjort det. Men nå sitter jeg her med vondt i hele kroppen og vet at en sånn økt skal jeg ikke ha på en stund.

Så hva nå? Jo, én dag om gangen. I morgen er det mandag. Da skal jeg på jobb. Så skal jeg hjem og lage middag til jentene mine, og så skal Andrea på speideren mens Kine og jeg har hyggelig alenetid. Så skal jeg hente Andrea, og så skal vi lese Harry Potter på senga. Så skal jeg se en episode av et eller annet og slappe av i sofaen før jeg tar fram boka og har en halvtime med stillhet før jeg legger meg. Det er alt jeg skal tenke på nå.

Et lite skritt videre

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 2. desember , 2015 kl. 15:28

Nå har jeg lest gjennom det jeg skrev i mai, og må ærlig innrømme at jeg ble litt lei meg. For jeg har jo ikke kommet så veldig mye lenger..

Veldig mange av utfordringene gjelder fortsatt, og det er tøffe tider. Denne høsten har vært preget av en ganske stor sak i familien vår, hvor jeg var sterkt involvert. Det var en sterk påkjenning psykisk, selv om jeg følte at jeg hjalp til og gjorde en stor forskjell. I tillegg ble en konsekvens av deler av dette at jeg støtte fra meg en viktig person i livet mitt, uten å mene det, men fordi vi ikke forsto hverandre, og det har vært veldig vondt og vanskelig.

Og mer skal det ikke til. Jeg har hatt mye vondt i kroppen. Jeg går fortsatt til naprapaten en gang i måneden, og det var et par ganger der hvor det var rimelig ille. Nå har det roet seg noe, men det tar tid å få det på rett kjøl igjen, og siste gangen før jul var det ille igjen. Stresset sitter i kroppen, og jeg er mye sliten og trøtt, og har mange «dårlige dager». Jeg har måtte avlyse sosiale ting for å slappe av i barnefrie helger, og jeg trenger mye hvile ellers også, noe jeg ikke akkurat har så mye tid til i hverdagen.
Nå har det vært juleferie, og det har vært godt, men med forkjølelse i mange dager, og smerter hver dag, spesielt stresshodepinen, skulle jeg ønske det var 2 uker igjen.

Jeg merker fortsatt at det er vanskelig for folk å forstå hvordan det er å leve med stress, og opplever å få spørsmål som «hva er det som gjør deg så stressa da?», og kommentarer som «du må slappe av!» eller «ikke la det stresse deg».
Det er jo ikke enkeltting som gjør meg stressa lenger, stresset sitter i kroppen. Dette skrev jeg mye om i det første innlegget. Det er ofte psykiske belastninger som utløser smertene, og som gjør det verre, men det trenger ikke å være en konkret ting. En dårlig dag med halsbrann, hjertebank, utmattelse og nerver utenpå kroppen kan være en helt vanlig dag jeg ikke skal noe spesielt, ikke stresser med noe. Sånn er det når det sitter i kroppen.

Men jeg føler allikevel at jeg har kommet et lite skritt videre, og det er fordi jeg faktisk klarer å løpe! Jeg løper tre ganger i uka, to ganger intervall og en gang langkjøring, og det fungerer for meg. Jeg tillater meg ingen unnskyldninger, tar på treningstøyet med en gang jeg kommer hjem på de dagene jeg har bestemt at jeg skal løpe den uka, og så er jentene flinke og gjør det de kan med middagen til jeg kommer inn igjen.
Det at jeg har kommet meg helt opp til å løpe 1 mil er en stor seier, og jeg synes det er spennende og utfordrende å gjøre det bedre. Jeg gleder meg til å løpe Sentrumsløpet i april og se hvordan det går. Og Holmenkollstafetten med jobben blir nok en helt annen opplevelse enn i år, vil jeg tro. Nå har jeg utstyr til å løpe vinteren gjennom, og det skal jeg.
Det er viktig for meg å «skryte» av det jeg får til på Facebook og Instagram, for da føler jeg at jeg må følge opp, og det er viktig. Jeg har veldig liten viljestyrke nå, så jeg må være helt bestemt på hvilke dager det skal løpes, og gjennomføre. Er jeg sliten løper jeg allikevel.
Både styrkeøvelsene jeg gjør (og har gjort siden jeg var sykemeldt) og løpingen har en god effekt på kroppen, og det føles bra. Og å komme i bedre form er jo bare en god følelse, det går veldig sakte, men oksygenopptaket i lungene er bedre. «Hval på land»-pusten kommer ikke så ofte lenger. Deilig!
Baksiden av denne medaljen er at stølhet kommer i tillegg til de andre smertene, og at det da føles som om jeg har vondt overalt, og hele tiden. Men jeg vet at terskelen min er lav fordi jeg har hatt veldig mye smerter og derfor merker det lettere, og stølheten følger med treningen, og det er ikke en negativ ting, så jeg prøver å ignorere det og ikke la det hemme meg.

Mitt siste tiltak nå er å få henvisning til psykolog. Jeg føler at jeg trenger noen å snakke med, å sortere endel tanker og følelser, og å jobbe med usikkerhet, dårlig selvtillit og andre ting. Forhåpentligvis får jeg plass etterhvert, hos en som fungerer bra for meg. Det blir veldig spennende, og litt skummelt.

Jeg er jo fortsatt, og alltid, positiv. Det kan bare gå framover, og det skal det! Jeg tenker at det ser ganske annerledes ut til våren allerede, det er ihvertfall målet. I mellomtiden storkoser jeg meg med verdens beste jenter, og hyggelige opplevelser både med og uten dem.

To be continued, og godt nytt år!

Om å miste fotfestet

Kategori: Mindfulness, Psykisk helse, Smerter, Stress, Trening | 0 kommentarer » - Publiser søndag 24. mai , 2015 kl. 22:09

Jeg vil skrive litt om hvordan det er å leve med stress, hvordan det er å måtte forandre tenkemåte, rutiner, organisering av livet, hvordan det er å komme ut i andre enden den samme, men samtidig en annen person, og hvordan det føles å miste fotfestet.
Noen vil sikkert synes det er rart å dele noe så personlig, men hvis bare én person leser dette og kan ta noen grep som gjør at vedkommende ikke havner i en sånn situasjon som jeg er i, så er det verdt det.

Bakgrunn først, det er vesentlig og viktig.
Jeg vokste opp i et sammensurium av steder å bo og omsorgspersoner å forholde meg til, og en i utgangspunktet livsglad og utadvent jente endte opp som sjenert og usikker, med ekstremt dårlig selvtillit både på egen verdi, betydning av egen innsats, og egne talenter.
Det er så mye som kunne vært utviklet tidligere hos meg hvis ting hadde vært annerledes, men jeg har heldigvis alltid hatt evnen til å se at det er liten vits i å gråte over spilt melk, så i løpet av noen år i tidlig voksenalder tvang jeg meg selv til å utfordre meg til å bli tøffere, bli mer utadvendt, få stålkontroll. Jeg ble et «supermenneske».

Definisjonen på et «supermenneske» er et menneske som aldri sier nei, som ser utfordringer istedenfor hindringer, som organiserer livet sitt med kontroll,  og som har et positivt syn på livet.
Et «supermenneske» trives med mange baller i lufta, trives med å være i beredskap (kroppen går i beredskap når man stresser, den oppfatter det som livstruende, man får såkalt tunnelsyn og ekstremt sterkt fokus), og stopper egentlig aldri opp og kjenner etter om han/hun er sliten.

I egenskap av «supermenneske» jobbet jeg i en periode i 3 jobber, og da tiden kom for å starte egen familie, som ikke endte helt som planlagt, surfet jeg videre som «alenesupermor».
Jeg ble boende sånn til at hverdagen besto i bussing til barnehage, videre bussing til byen, jobb, og samme runden tilbake igjen. Men alt gikk jo, jeg var et «supermenneske». Da min niese sto i fare for å havne i fosterhjem og jeg kjente at det var uaktuelt, tok jeg til meg henne også. Hun bodde hos meg i 3 1/2 år, og jeg gjorde mitt beste for å sjonglere oppfølging av hennes skolegang, mine to små, og å ta vare på meg selv. Den siste delen gikk det dårlig med, og jeg begynte så smått å merke at «supermennesket» er oppskrytt.

Etter at niesen min flyttet fra oss, vi flyttet til Holmlia og fikk kjøpt leilighet, fikk familie i nærheten, fikk jentene i gang på riktig skole, kunne jeg i utgangspunktet senke skuldrene litt og prøve å fokusere litt på meg selv. Men gammel vane er vond å vende, så det ble ikke helt sånn. Men fortsatt i egenskap av «supermenneske» gikk dette helt fint. Litt halsbrann og stiv nakke i ny og ne, pytt sann, det er sånn alle har det..

Høsten 2013 sa kroppen min i fra. Smerter i nakke, korsrygg og sete satte seg, og uansett hva jeg gjorde forsvant de ikke. Jeg var i konstant dårlig humør, hadde halsbrann, hjertet banket fort, jeg hadde ekstremt kort lunte overfor jentene, og hadde det bare ikke bra. Men allikevel tok det et par måneder før jeg gikk til legen.
Heldigvis har jeg en fantastisk lege som skjønte at alt dette hang sammen. Og selv om det i utgangspunktet ikke var jobben som stresset meg, men hele situasjonen min som alenemor uten bil med full jobb og en utbrent kropp, så måtte jeg sykemeldes fra jobben for å prøve å komme gjennom dette.
Jeg ble sykemeldt 100% i to uker, og gjorde ikke mye annet enn å sove. Jeg begynte hos kiropraktor, og hadde mindre smerter etter hvert besøk, men de kom alltid tilbake. Jeg måtte innse at de var kroniske.
På nyåret 2014 gikk jeg inn i et halvt år med 50% sykemelding. Mer klarte jeg ikke å jobbe. Jeg fikk henvisning til fysioterapeut, og glemmer aldri den første timen hvor han ba meg gjøre helt enkle øvelser for å se hvor jeg hadde vondt. Jeg klarte ingen av dem ordentlig og begynte bare å gråte. Det var en grusom følelse. Jeg var 38 år og følte meg som en 90-åring.
Jeg begynte med et enkelt program som fysioterapeuten ga meg, øvelser som skulle styrke mage og rygg, kjernemuskelaturen. Det var en god plan, og jeg fulgte programmet og ble sterkere. Men smertene var der fortsatt.

En venninne hadde god erfaring med naprapat, og ga meg et gavekort på to timer til jul 2013. Jeg brukte 2-3 mnd på å komme fram til at jeg skulle gi det en sjanse. Og snakk om forskjell! Jeg møtte en helhetsforståelse og innsikt som var helt unik, og naprapaten forklarte meg sammenhenger i kroppen og jobbet konkret med de verste områdene.
Etter 4 måneder kunne jeg med hånda på hjertet si at smertene ikke var kroniske lenger. En gledens dag! De kom fortsatt i stressa perioder, men ble aldri så ille igjen som de hadde vært.

Det skjedde mye annet med meg enn smertene i kroppen. Jeg måtte gjøre alvorlige grep i livet for å komme meg gjennom dagene. Jeg begynte med å prioritere hva som var viktig, siden jeg ikke orket å gjøre alt, og husarbeidet havnet nederst på lista. Jeg gjorde de tingene jeg måtte gjøre, som å lage middag og matpakker til jentene og vaske klær, men ellers så det småshabby ut hjemme hele tiden, og jeg lærte meg å venne meg til at det var ok. Jeg husker godt at jeg måtte fortelle folk at sånn er det nå, for å slippe å føle at de syntes det så ille ut hos oss. Jeg følte det allikevel, men måtte bare holde meg til prioriteringene mine, det var livsviktig. Kroppen min orket rett og slett ikke like mye som før, jeg slet med utmattelse og måtte hvile mye. Det krevde mye av meg å ikke føle meg lat, jeg var jo typen som løp og fikset ting i reklamepausene på seriene mine, som gjorde styrkeøvelser på gulvet foran tv’n, som hele tiden hadde ting på gang.

Hjernen min måtte også omorganiseres. Det var plutselig mye mindre kapasitet der, og jeg begynte å sortere ut informasjon som ikke var nødvendig å huske. Og etterhvert gikk dette automatisk. Det førte til at jeg glemte endel ting, surra litt med datoer og arrangementer, og at noen baller falt i gulvet, men livet fungerte allikevel, tenk det! Som tidligere organiserende, planleggingsfreak og «supermenneske» var dette en tøff pille å svelge, men også den livsviktig.
Jeg har en god venninne som jeg ble kjent med sommeren 2013, og hun kjenner meg bare som «surrehue». Det er ironisk og rart å tenke på, for sånn har jeg jo aldri vært før, men det er helt greit, det må bare være greit. Jeg har ikke kapasitet til å være mer enn et «surrehue» nå.
Søvnen ble en helt annen. Jeg har alltid hatt godt sovehjerte, har kunnet sove hvor som helst, når som helst, og har sovet 12 timer glatt, men nå var det vanskelig å sovne om kvelden, jeg våknet flere ganger i løpet av natta, stressa for småting, og kvaliteten på søvnen gikk betraktelig ned.

Jeg måtte begynne å spørre mer om hjelp, noe jeg aldri har hatt lett for. Jeg prøvde å få endel tid for meg selv, men også til morsomme ting som konserter og lignende, og klarte til slutt å tenke at det var ok å være litt egoistisk, at selv om det viktigste er barna, så er jeg viktig også, min livskvalitet har stor betydning for dem.

Jeg spurte legen min om henvisning til mindfulnesskurs, og fikk det. Det var noen fine uker våren 2014, hvor jeg fikk møte andre mennesker som lever med stress, i mange forskjellige livssituasjoner. Der var det mennesker som hadde mistet et barn, som lever med å måtte forholde seg til alvorlig sykdom, og endel «vanlige» folk som meg, som har brent seg ut.
Vi lærte meditasjon i mange former, og få av dem passet for meg. Men det var en spennende og skremmende øvelse å teste det ut, jeg merket virkelig hvordan hjernen min jobber i høygir, hele tiden.
Det var lærerike, gode øvelser og samtaler om stress, hvordan kroppen går i beredskap og hvordan det hele virker fysisk og psykisk. Det var godt å snakke med andre i samme situasjon, høre om nøyaktig samme type opplevelser, og utveksle mestringsteknikker.
Jeg har ikke vært flink til å ta i bruk metodene jeg har lært, men jobber hver dag med å prøve å leve så i øyeblikket som jeg kan, ikke tenke så langt framover, legge merke til småting som gjør hverdagen fin og verdifull. Og klarer det av og til.

Høsten 2014 begynte jeg i full jobb igjen, og jeg følte meg i stand til det. Jobben min fusjonerte med to andre bedrifter, og vi så for oss en spennende høst. Jeg er optimist og ser positivt på livet, så jeg hadde en god innstilling til prosessen.
Vi måtte «søke» på den stillingen vi ønsket oss i den nye organisasjonen, og dette var en lang prosess. Jeg endte ikke opp der jeg ønsket meg og slet ganske lenge med følelsen av å ikke være bra nok, å ikke bli satt pris på. Jeg fikk ny sjef, nye kolleger, ting ble omorganisert, vi sto med et bein i gammel jobb og et bein i ny jobb, og sånn gikk høsten.

I jula 2014 kjente jeg at jeg nok hadde gått litt tilbake til «supermenneske»-modus denne høsten, og jeg var utslitt. Jeg hadde møtt en ny og fantastisk mann som ga meg masse positiv oppmerksomhet, men jeg klarte ikke å nyte det ordentlig heller, jeg var sliten og begynte å få mye vondt igjen.
Naprapattimen i januar var noe jeg gruet meg til, jeg var livredd for at hun skulle si at jeg var tilbake på scratch. Heldigvis sa hun ikke det, hun sa at kroppen min advarte meg og ba meg roe ned, men det var på ingen måte så ille som i starten. Når man har hatt sterke smerter over lang tid er terskelen og toleransen for tilbakevendende smerte lavere, derfor oppleves det nesten like tøft.
Jeg ble sykemeldt 40% i noen uker, og fikk litt kortere dager og en fridag i uka for å få hodet over vannet igjen. Å gå til min nye sjef og fortelle at jeg var sykemeldt i en periode hvor det var så utrolig viktig at hun fikk det rette inntrykket av meg og min arbeidskapasitet, er noe av det tøffeste jeg har gjort. Heldigvis gikk det greit, og jeg klarte meg med de ukene. Jobben har begynt så smått å gi mening igjen, og jeg har fått tilbake noe av mestringsfølelsen.

Det som er slitsomt nå er at kroppen min ikke tåler så mye. Kommer det psykiske påkjenninger får jeg vondt. Fra mars til nå har det skjedd flere tøffe ting, og jeg har vondt. Igjen. Jeg sliter med søvnen, jeg er irritabel og har kort lunte, jeg glemmer mer igjen. Å gå og håpe på en «god dag» er en ekkel følelse, en følelse av liten kontroll over egen kropp, og en følelse av nederlag.
Det viktigste er å ikke ha vondt, og når man tidligere har vært veldig opptatt av utseende og kropp er dette en uvant tanke. Jeg føler at jeg har levd i en annens kropp de siste årene, med X antall kilo for mye, men det å gå ned i vekt havner langt nede på lista nå. For det første så er det så godt som umulig å gå ned i vekt når man har stress i kroppen, og for det andre er det så utrolig mye mindre viktig enn å ikke ha vondt. Så både folk rundt meg, mannfolk jeg møter, og ikke minst jeg selv, må leve med at jeg er litt lubben for tida, sånn er det bare.

Jeg er en fighter, og har bestemt meg for å gjøre mitt ytterste for å komme i form fysisk nå. Jeg har holdt på med et løpeprogram i snart 2 mnd, og trives med det. Jeg er fornøyd med min egen besluttsomhet og viljestyrke, og selv om jeg har endel vondt nå virker det som om kroppen min takler det. Naprapaten min støtter også dette. Jeg skal bli sterkere og i bedre form, og på sikt vil dette ha en god effekt på kroppens evne til å takle ting på andre måter enn å ha vondt.

 

Man blir aldri den samme igjen etter å ha «møtt veggen» på en eller annen måte, man kan aldri gå tilbake til den man var. Og det er en god ting, selv om det er vanskelig å innse og godta. Men må antakelig organisere livet sitt annerledes til evig tid, hjernen vil alltid virke på en litt annerledes måte, og kroppen vil antakelig alltid være utsatt. Det er sånn det er.
At det skulle ta så lang tid å komme seg ordentlig på beina igjen er ganske utrolig å innse. Jeg har ikke noe annet valg enn å bare jobbe videre, og være optimistisk, og så kommer jeg i mål. En vakker dag.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.