It's a hard knock life

2020! Dette året som for de fleste har vært veldig annerledes. Med annerledes hverdag, begrenset sosialt liv og utfordringer på forskjellige måter.

Sånn har det vært for meg også. Men allikevel har 2020 vist seg å være et år med noen store milepæler.

Det er 7 år siden kroppen min takket for seg og ga meg beskjed om å stoppe opp. 2020 er det første året siden da uten sykemelding. Ikke engang en liten 20%. Det er en seier!
Jeg vet at det å ha hjemmekontor noen dager i uka nå i høst har bidratt til at dette har vært mulig, for det var et par måneder der hvor alle symptomene blusset opp og jeg hadde det tøft. Så sånn sett er seieren litt redusert, men en seier like fullt.

Trening, kosthold og vektnedgang har vært en sentral del av 2020. Da jeg var hos legen og ble sykemeldt i desember i fjor ga han meg beskjed om at jeg burde prøve å gå ned litt. Jeg prøvde så godt jeg kunne i januar og februar, men det var først da jeg fikk hjelp av studentene som studerer ernæring og kosthold på jobben i mars at jeg fikk satt ordentlig i gang.
Og i mars stengte også Norge ned, noe som ga meg mer tid til trening. Fram til sommeren trente jeg hver dag. Styrke og kondis annenhver dag, i tillegg til yoga hver morgen.
Jeg fikk løpingen opp på et normalt nivå igjen, og trivdes med trening.

Sommeren var full av trening, gode turer i marka med jentene, og fortsatt vektnedgang.

Så kom høsten. Jeg trappet ned til 4 ganger i uka, sånn at det passet med hjemmekontordagene. Og det fungerte fint. Jeg følte at formen ble opprettholdt. Jeg hadde ingen problemer med å holde tempoet på jobb oppe og vi fikk hatt konfirmasjon for Andrea i september.
Jeg har ikke optimal sittestilling på hjemmekontoret, så det ble en del stive muskler. Heldigvis har jeg god tilgang til behandling på jobben, så jeg fikk holdt det i sjakk.

Men så kom det flere innstramminger, ting ble flyttet og usikkert rundt Kines konfirmasjon, og det var fortsatt høyt trøkk på jobben. Og litt vondt gikk til mye vondt. Jeg fikk ekstraøvelser av osteopaten for muskler man sjelden trener som gir meg mye plager, og klarte heldigvis å opprettholde treningen.
Men søvnen begynte å bli dårligere, og jeg kjente stresset rase gjennom kroppen. Jeg fikk noen dager med masse stress i kroppen uten å ha noe å stresse over, og de dagene er de verste.

Det ble behov for hyppigere behandling, og jeg fikk i tillegg noe som heter Thoracic Outlet Syndrome, med en vond arm og skulder. Denne tilstanden medførte at jeg måtte trene annerledes fordi jeg ikke skulle gjøre noe som gjorde vondt i armen/skulderen, at jeg ikke skulle løpe fordi armstillingen når man løper er uheldig, og jeg fikk mange nye øvelser å gjøre.

Vektnedgangen stagnerte også i denne perioden, jeg gikk til og med litt opp igjen. Det er jo nemlig sånn at det er vanskelig å gå ned i vekt med mye stress i kroppen, og jeg har egentlig vært overrasket over at det har gått så greit som det har gått.

Da det nærmet seg juleferie begynte ting å snu. Kroppen roet seg, søvnen ble litt bedre, og armen ble nesten helt bra. Til tross for at det har regnet nesten hver dag i desember har jeg vært ute på trimturene mine, gående, ikke løpende, og jeg har sakte blitt bedre i arm og skulder og har kunnet trene mer vanlig styrketrening igjen.
Det vonde har blusset litt opp igjen de siste dagene, så dette er nok noe jeg må være obs på en god stund framover, og må gjøre alle øvelsene mine.
Jeg håper veldig på å kunne løpe litt innimellom snart, variere mellom gode gåturer med armene i sving og løpeturer.  Det er uansett deilig å kjenne at formen er god, at jeg kan spurte opp en bakke midt i turen hvis jeg føler for det, og at jeg kan gå veldig langt uten å bli sliten. Jeg liker også å kjenne på at jeg er sterk.

Litt tall:
Siden jeg startet med vektnedgangen har jeg gått ned 14 kg. Hovedmålet er 16 kg, så der er jeg forhåpentligvis snart (selv om det går veldig fram og tilbake nå). Da er jeg på normal BMI.
Kroppen har forandret seg noe. men ikke så mye. Jeg er slankere i overkroppen og kan bruke flere gensere, og ser også at noen treningsbukser sitter løsere. Men magen er selv etter minus 8 cm fortsatt ganske stor, og det er mye å gå på der.
Fettprosenten har gått ned 8,5 %, men jeg ligger fortsatt over normalen. Muskelmassen har økt med 5,8 % og er innenfor normalen.
Det er greit å tenke på det som et langtidsprosjekt. Det går veldig greit for meg å spise sånn jeg spiser nå, og treningen er en vane, så da er det bare å stå på.

Mentalt sett føler jeg meg sterkere, og jeg er veldig stolt av det jeg har fått til i år. Med mine forutsetninger er det faktisk ganske stort! Jeg sliter fortsatt med å akseptere at selv etter alle disse årene er stress noe jeg fortsatt kommer til å slite med. Jeg synes det er vanskelig å leve med at jeg nok alltid vil være nødt til å ta hensyn til hva jeg takker ja til og å balansere mengden. Fra og med september i år er jeg uten noen verv, og det føles riktig og godt akkurat nå. Jeg håper det forandrer seg med tiden, for jeg liker å bidra og holde på med ting jeg engasjerer meg for. Men akkurat nå er jeg fornøyd med den framgangen som har vært i år, og ser fram mot et nytt år med mange gode opplevelser. Og forhåpentligvis en mer normal hverdag for oss alle.
Godt nytt år!