To skritt fram, et skritt tilbake – igjen
I en måneds tid nå har stresset sneket seg tilbake i kropp og sinn. Jeg prøvde å ignorere, men da de gjenkjennelige tegnene dukket opp ett etter ett, måtte jeg til slutt innse at sånn er det. Etter en lang, god periode, to skritt fram, er jeg inne i en dårlig en, et skritt tilbake.
Hukommelsen begynte å svikte, evnen til å planlegge ble dårligere, beslutningsevnen dårligere, lunta kortere, behovet for alenetid større, behovet for sosiale ting mindre, søvnen enda dårligere, lite ork til trening, alt dette ting jeg er vant til å leve med, men i mindre skala. Men til slutt: smertene. De er sterkere igjen, og de er mye vanskeligere å leve med.
Jeg har en lang liste med ting jeg trappet opp da dette kom snikende på, og de fortsetter jeg med. Jeg praktiserer mindfulness i så stor grad det er mulig i en hektisk hverdag, jeg skriver opp alle avtaler og planer, jeg nedprioriterer mindre viktige ting, jeg avlyser ting jeg ikke MÅ være med på, jeg prøver å legge meg tidligere hver dag, jeg skrur av tv’n tidligere på kvelden og finner roen med en bok, jeg nyter alt som er positivt og som gir meg glede. Men det er tøft, og jeg sliter med at det har kommet tilbake.
Foreløpig har jeg tenkt å prøve å bekjempe dette alene, med litt hyppigere naprapattimer, i tillegg til alle grepene nevnt over, men jeg har også gitt meg selv et løfte om å følge nøye med og stoppe hvis det blir verre eller ikke bedre. Da må jeg gå til legen og be om en delvis sykemelding.
Etter en lang periode med en vanskelig overgang etter fusjonen og mange motvillige følelser fra min side føler jeg endelig at jeg er GOD i jobben min igjen. Jeg mestrer, jeg forstår nye systemer, jeg er i forkant, jeg får ros, jeg trives. Og jeg vil absolutt ikke sykemeldes. Men dessverre er min situasjon som helhet sånn at jeg ikke kan ta fra noe annet enn jobben.
Men jeg håper jeg kan unngå det.
Den største utfordringen er mine egne tanker rundt dette. Jeg slåss med tanker om nederlag, følelsen av å ikke fikse livet, og uendelig frustrasjon. Skal dette noen gang ta slutt?? Hvorfor får ikke jeg til det «alle» andre får til?
Jeg gråt gjennom en hel time hos naprapaten på fredag. Det var like mye fordi jeg hadde innrømmet at problemet er tilbake som fordi jeg hadde vondt. Alle disse tankene kom opp, og jeg fikk klar beskjed om at sånn kan jeg ikke tenke. Og jeg må prøve å ikke gjøre det.
Det er et skritt tilbake nå, ja det er det. Men før dette skrittet var det to store skritt framover. Det er 1 år og 8 mnd siden jeg hadde et skritt tilbake sist, det er lenge! Og når jeg har kommet meg gjennom dette er det klart for store skritt framover igjen. Jeg har visst helt siden dette først skjedde at det ville være en lang prosess, og fornuften vet det. Men det gode gamle «supermennesket» sliter med å akseptere. Dette jobber jeg med konstant.
Jeg har gått hos psykolog et halvår, og der fikk jeg ryddet opp i endel. Jeg gikk dit med redsel for å lide av både angst og depresjon midt oppi dette, men det gjør jeg altså ikke. Ingen lidelser what so ever, utover stress da. Og det er jeg glad for.
Mye ble plassert der det skulle, mye ble forklart, men å endre tankemønstre og programmerte reaksjonsmønstre gjøres ikke over natta, og det er min jobb. Så det jobbes det også med.
Det er tungt å trene nå. Kroppen min trenger styrketrening for å takle smertene bedre, og jeg trenger bevegelse. Og jeg liker å gå turer og å løpe. Jeg får ingen kondis av det nå, men det er godt med lys, luft og bevegelse. Og så gir jeg meg når jeg ikke orker mer. I dag løp jeg Rosa Sløyfe-løpet, og det var mest fordi jeg hadde meldt meg på for en stund siden og fordi det er en god sak. Det var altfor tungt for meg, men jeg kom meg gjennom, og det føltes bra å ha gjort det. Men nå sitter jeg her med vondt i hele kroppen og vet at en sånn økt skal jeg ikke ha på en stund.
Så hva nå? Jo, én dag om gangen. I morgen er det mandag. Da skal jeg på jobb. Så skal jeg hjem og lage middag til jentene mine, og så skal Andrea på speideren mens Kine og jeg har hyggelig alenetid. Så skal jeg hente Andrea, og så skal vi lese Harry Potter på senga. Så skal jeg se en episode av et eller annet og slappe av i sofaen før jeg tar fram boka og har en halvtime med stillhet før jeg legger meg. Det er alt jeg skal tenke på nå.
