Om å miste fotfestet
Jeg vil skrive litt om hvordan det er å leve med stress, hvordan det er å måtte forandre tenkemåte, rutiner, organisering av livet, hvordan det er å komme ut i andre enden den samme, men samtidig en annen person, og hvordan det føles å miste fotfestet.
Noen vil sikkert synes det er rart å dele noe så personlig, men hvis bare én person leser dette og kan ta noen grep som gjør at vedkommende ikke havner i en sånn situasjon som jeg er i, så er det verdt det.
Bakgrunn først, det er vesentlig og viktig.
Jeg vokste opp i et sammensurium av steder å bo og omsorgspersoner å forholde meg til, og en i utgangspunktet livsglad og utadvent jente endte opp som sjenert og usikker, med ekstremt dårlig selvtillit både på egen verdi, betydning av egen innsats, og egne talenter.
Det er så mye som kunne vært utviklet tidligere hos meg hvis ting hadde vært annerledes, men jeg har heldigvis alltid hatt evnen til å se at det er liten vits i å gråte over spilt melk, så i løpet av noen år i tidlig voksenalder tvang jeg meg selv til å utfordre meg til å bli tøffere, bli mer utadvendt, få stålkontroll. Jeg ble et «supermenneske».
Definisjonen på et «supermenneske» er et menneske som aldri sier nei, som ser utfordringer istedenfor hindringer, som organiserer livet sitt med kontroll, og som har et positivt syn på livet.
Et «supermenneske» trives med mange baller i lufta, trives med å være i beredskap (kroppen går i beredskap når man stresser, den oppfatter det som livstruende, man får såkalt tunnelsyn og ekstremt sterkt fokus), og stopper egentlig aldri opp og kjenner etter om han/hun er sliten.
I egenskap av «supermenneske» jobbet jeg i en periode i 3 jobber, og da tiden kom for å starte egen familie, som ikke endte helt som planlagt, surfet jeg videre som «alenesupermor».
Jeg ble boende sånn til at hverdagen besto i bussing til barnehage, videre bussing til byen, jobb, og samme runden tilbake igjen. Men alt gikk jo, jeg var et «supermenneske». Da min niese sto i fare for å havne i fosterhjem og jeg kjente at det var uaktuelt, tok jeg til meg henne også. Hun bodde hos meg i 3 1/2 år, og jeg gjorde mitt beste for å sjonglere oppfølging av hennes skolegang, mine to små, og å ta vare på meg selv. Den siste delen gikk det dårlig med, og jeg begynte så smått å merke at «supermennesket» er oppskrytt.
Etter at niesen min flyttet fra oss, vi flyttet til Holmlia og fikk kjøpt leilighet, fikk familie i nærheten, fikk jentene i gang på riktig skole, kunne jeg i utgangspunktet senke skuldrene litt og prøve å fokusere litt på meg selv. Men gammel vane er vond å vende, så det ble ikke helt sånn. Men fortsatt i egenskap av «supermenneske» gikk dette helt fint. Litt halsbrann og stiv nakke i ny og ne, pytt sann, det er sånn alle har det..
Høsten 2013 sa kroppen min i fra. Smerter i nakke, korsrygg og sete satte seg, og uansett hva jeg gjorde forsvant de ikke. Jeg var i konstant dårlig humør, hadde halsbrann, hjertet banket fort, jeg hadde ekstremt kort lunte overfor jentene, og hadde det bare ikke bra. Men allikevel tok det et par måneder før jeg gikk til legen.
Heldigvis har jeg en fantastisk lege som skjønte at alt dette hang sammen. Og selv om det i utgangspunktet ikke var jobben som stresset meg, men hele situasjonen min som alenemor uten bil med full jobb og en utbrent kropp, så måtte jeg sykemeldes fra jobben for å prøve å komme gjennom dette.
Jeg ble sykemeldt 100% i to uker, og gjorde ikke mye annet enn å sove. Jeg begynte hos kiropraktor, og hadde mindre smerter etter hvert besøk, men de kom alltid tilbake. Jeg måtte innse at de var kroniske.
På nyåret 2014 gikk jeg inn i et halvt år med 50% sykemelding. Mer klarte jeg ikke å jobbe. Jeg fikk henvisning til fysioterapeut, og glemmer aldri den første timen hvor han ba meg gjøre helt enkle øvelser for å se hvor jeg hadde vondt. Jeg klarte ingen av dem ordentlig og begynte bare å gråte. Det var en grusom følelse. Jeg var 38 år og følte meg som en 90-åring.
Jeg begynte med et enkelt program som fysioterapeuten ga meg, øvelser som skulle styrke mage og rygg, kjernemuskelaturen. Det var en god plan, og jeg fulgte programmet og ble sterkere. Men smertene var der fortsatt.
En venninne hadde god erfaring med naprapat, og ga meg et gavekort på to timer til jul 2013. Jeg brukte 2-3 mnd på å komme fram til at jeg skulle gi det en sjanse. Og snakk om forskjell! Jeg møtte en helhetsforståelse og innsikt som var helt unik, og naprapaten forklarte meg sammenhenger i kroppen og jobbet konkret med de verste områdene.
Etter 4 måneder kunne jeg med hånda på hjertet si at smertene ikke var kroniske lenger. En gledens dag! De kom fortsatt i stressa perioder, men ble aldri så ille igjen som de hadde vært.
Det skjedde mye annet med meg enn smertene i kroppen. Jeg måtte gjøre alvorlige grep i livet for å komme meg gjennom dagene. Jeg begynte med å prioritere hva som var viktig, siden jeg ikke orket å gjøre alt, og husarbeidet havnet nederst på lista. Jeg gjorde de tingene jeg måtte gjøre, som å lage middag og matpakker til jentene og vaske klær, men ellers så det småshabby ut hjemme hele tiden, og jeg lærte meg å venne meg til at det var ok. Jeg husker godt at jeg måtte fortelle folk at sånn er det nå, for å slippe å føle at de syntes det så ille ut hos oss. Jeg følte det allikevel, men måtte bare holde meg til prioriteringene mine, det var livsviktig. Kroppen min orket rett og slett ikke like mye som før, jeg slet med utmattelse og måtte hvile mye. Det krevde mye av meg å ikke føle meg lat, jeg var jo typen som løp og fikset ting i reklamepausene på seriene mine, som gjorde styrkeøvelser på gulvet foran tv’n, som hele tiden hadde ting på gang.
Hjernen min måtte også omorganiseres. Det var plutselig mye mindre kapasitet der, og jeg begynte å sortere ut informasjon som ikke var nødvendig å huske. Og etterhvert gikk dette automatisk. Det førte til at jeg glemte endel ting, surra litt med datoer og arrangementer, og at noen baller falt i gulvet, men livet fungerte allikevel, tenk det! Som tidligere organiserende, planleggingsfreak og «supermenneske» var dette en tøff pille å svelge, men også den livsviktig.
Jeg har en god venninne som jeg ble kjent med sommeren 2013, og hun kjenner meg bare som «surrehue». Det er ironisk og rart å tenke på, for sånn har jeg jo aldri vært før, men det er helt greit, det må bare være greit. Jeg har ikke kapasitet til å være mer enn et «surrehue» nå.
Søvnen ble en helt annen. Jeg har alltid hatt godt sovehjerte, har kunnet sove hvor som helst, når som helst, og har sovet 12 timer glatt, men nå var det vanskelig å sovne om kvelden, jeg våknet flere ganger i løpet av natta, stressa for småting, og kvaliteten på søvnen gikk betraktelig ned.
Jeg måtte begynne å spørre mer om hjelp, noe jeg aldri har hatt lett for. Jeg prøvde å få endel tid for meg selv, men også til morsomme ting som konserter og lignende, og klarte til slutt å tenke at det var ok å være litt egoistisk, at selv om det viktigste er barna, så er jeg viktig også, min livskvalitet har stor betydning for dem.
Jeg spurte legen min om henvisning til mindfulnesskurs, og fikk det. Det var noen fine uker våren 2014, hvor jeg fikk møte andre mennesker som lever med stress, i mange forskjellige livssituasjoner. Der var det mennesker som hadde mistet et barn, som lever med å måtte forholde seg til alvorlig sykdom, og endel «vanlige» folk som meg, som har brent seg ut.
Vi lærte meditasjon i mange former, og få av dem passet for meg. Men det var en spennende og skremmende øvelse å teste det ut, jeg merket virkelig hvordan hjernen min jobber i høygir, hele tiden.
Det var lærerike, gode øvelser og samtaler om stress, hvordan kroppen går i beredskap og hvordan det hele virker fysisk og psykisk. Det var godt å snakke med andre i samme situasjon, høre om nøyaktig samme type opplevelser, og utveksle mestringsteknikker.
Jeg har ikke vært flink til å ta i bruk metodene jeg har lært, men jobber hver dag med å prøve å leve så i øyeblikket som jeg kan, ikke tenke så langt framover, legge merke til småting som gjør hverdagen fin og verdifull. Og klarer det av og til.
Høsten 2014 begynte jeg i full jobb igjen, og jeg følte meg i stand til det. Jobben min fusjonerte med to andre bedrifter, og vi så for oss en spennende høst. Jeg er optimist og ser positivt på livet, så jeg hadde en god innstilling til prosessen.
Vi måtte «søke» på den stillingen vi ønsket oss i den nye organisasjonen, og dette var en lang prosess. Jeg endte ikke opp der jeg ønsket meg og slet ganske lenge med følelsen av å ikke være bra nok, å ikke bli satt pris på. Jeg fikk ny sjef, nye kolleger, ting ble omorganisert, vi sto med et bein i gammel jobb og et bein i ny jobb, og sånn gikk høsten.
I jula 2014 kjente jeg at jeg nok hadde gått litt tilbake til «supermenneske»-modus denne høsten, og jeg var utslitt. Jeg hadde møtt en ny og fantastisk mann som ga meg masse positiv oppmerksomhet, men jeg klarte ikke å nyte det ordentlig heller, jeg var sliten og begynte å få mye vondt igjen.
Naprapattimen i januar var noe jeg gruet meg til, jeg var livredd for at hun skulle si at jeg var tilbake på scratch. Heldigvis sa hun ikke det, hun sa at kroppen min advarte meg og ba meg roe ned, men det var på ingen måte så ille som i starten. Når man har hatt sterke smerter over lang tid er terskelen og toleransen for tilbakevendende smerte lavere, derfor oppleves det nesten like tøft.
Jeg ble sykemeldt 40% i noen uker, og fikk litt kortere dager og en fridag i uka for å få hodet over vannet igjen. Å gå til min nye sjef og fortelle at jeg var sykemeldt i en periode hvor det var så utrolig viktig at hun fikk det rette inntrykket av meg og min arbeidskapasitet, er noe av det tøffeste jeg har gjort. Heldigvis gikk det greit, og jeg klarte meg med de ukene. Jobben har begynt så smått å gi mening igjen, og jeg har fått tilbake noe av mestringsfølelsen.
Det som er slitsomt nå er at kroppen min ikke tåler så mye. Kommer det psykiske påkjenninger får jeg vondt. Fra mars til nå har det skjedd flere tøffe ting, og jeg har vondt. Igjen. Jeg sliter med søvnen, jeg er irritabel og har kort lunte, jeg glemmer mer igjen. Å gå og håpe på en «god dag» er en ekkel følelse, en følelse av liten kontroll over egen kropp, og en følelse av nederlag.
Det viktigste er å ikke ha vondt, og når man tidligere har vært veldig opptatt av utseende og kropp er dette en uvant tanke. Jeg føler at jeg har levd i en annens kropp de siste årene, med X antall kilo for mye, men det å gå ned i vekt havner langt nede på lista nå. For det første så er det så godt som umulig å gå ned i vekt når man har stress i kroppen, og for det andre er det så utrolig mye mindre viktig enn å ikke ha vondt. Så både folk rundt meg, mannfolk jeg møter, og ikke minst jeg selv, må leve med at jeg er litt lubben for tida, sånn er det bare.
Jeg er en fighter, og har bestemt meg for å gjøre mitt ytterste for å komme i form fysisk nå. Jeg har holdt på med et løpeprogram i snart 2 mnd, og trives med det. Jeg er fornøyd med min egen besluttsomhet og viljestyrke, og selv om jeg har endel vondt nå virker det som om kroppen min takler det. Naprapaten min støtter også dette. Jeg skal bli sterkere og i bedre form, og på sikt vil dette ha en god effekt på kroppens evne til å takle ting på andre måter enn å ha vondt.
Man blir aldri den samme igjen etter å ha «møtt veggen» på en eller annen måte, man kan aldri gå tilbake til den man var. Og det er en god ting, selv om det er vanskelig å innse og godta. Men må antakelig organisere livet sitt annerledes til evig tid, hjernen vil alltid virke på en litt annerledes måte, og kroppen vil antakelig alltid være utsatt. Det er sånn det er.
At det skulle ta så lang tid å komme seg ordentlig på beina igjen er ganske utrolig å innse. Jeg har ikke noe annet valg enn å bare jobbe videre, og være optimistisk, og så kommer jeg i mål. En vakker dag.
